Vi barna i Raugstadvegen.. februar 6, 2008

Jeg vokste opp på Voss, der var det aldri problem å finne på ting å gjøre. Jeg var med på både turning (hvor høydepunktet hvert år var avslutningsoppvisningen på scenen i kinosalen), prøvde meg i speideren (hvor jeg lærte hvordan en broderer et kjøttmeisbilde) og spillte fløyte i musikkskolen.. Utenom dette kunne en også være med å spille fotball og stå på ski.. Jeg vil egentlig si vi hadde et uvanlig stort og rikt utvalg av aktiviteter vi kunne være med på.. Men vi hadde også aktiviteter som hadde aldersgrenser, noe som jeg synes var skikkelig bale.. F.eks måtte en være 13 år for å begynne med karate. Hvorfor jeg hadde så utrolig lyst å begynne med karate husker jeg ikke. Det jeg derimot husker er at jeg hadde sagt til noen fryktelig slemme gutter i Høyanger (besteforeldrene mine bodde der) at jeg trente karate og at jeg var skikkelig god.. Mine karatekunnskaper var nok ikke de beste, for da de spurte hvilket belte jeg hadde svarte jeg - ROSA!! Dette ble jeg påminnet hver eneste gang jeg var på ferie og møtte de… “Der kommer Reidun, hun har rosa belte i karate!” I gaten vår var det mange barn og vi lekte veldig ofte boksen går.. Når vi var lei av å leke fant vi av og til ut at vi skulle erte en jente som også bodde i gaten vår. Hun var aldri med oss å leke for hun fikk aldri lov til å bli skitten og brukte nesten alltid kjoler og så flettet moren hennes alltid håret hennes på kvelden sånn at hun skulle ha krøller.. Det som var spennende med å erte henne var at faren hennes alltid ble sint på oss. Da tok han på seg sko og kom løpende etter oss for å ta oss… Kanskje vi hadde latt være å erte henne hvis han ikke hadde gjort det.. Men det var sånn skrekkblanda fryd om vi klarte å komme oss unna og evt finne en gjemmeplass..

 

Astrid var bestevenninnen min. Hun var et år eldre enn meg og hadde en hund som het Tanja. Da jeg var tre år fikk jeg en lillesøster.. Jeg var litt skuffet over at det var en jente - for egentlig trodde jeg at jeg også skulle få en hund.. Sånn som Astrid.. Astrid og jeg fant på veldig mye rart. Av og til lagde vi niste og rømte hjemmefra. Da dro vi opp i skogen og så måtte foreldrene våres rope på oss fem minutter før barne-tv begynte. Mellom Astrid og meg var det et hus, der hadde vi ikke lov å løpe gjennom hagen - noe som var veldig upraktisk.. Vi synes det var fryktelig urettferdig og dermed malte vi på hele kjellerveggen med KJEMPESTORE bokstaver:

 Naboen skjønte hvem som hadde gjort dette, men han var egentlig ikke sint, han bare sa at det ikke var lurt å male på hus.. Av og til var Astrid og jeg uvenner. Da hendte det at hun løp etter meg med kniv og skulle drepe meg, og så hende det sånn ca tre ganger at jeg kastet ting på henne sånn at hun fikk hull i hodet og måtte på sykehuset og sy.. Men stort sett var vi snille jenter.. Bodil bodde tre hus bortenfor meg, hun var 2 år eldre enn meg. Hun likte å leke skole. Da skulle hun være frøken og jeg skulle være elev. Bodil og jeg hadde også sånn hemmelig klubb, da lekte vi med bamser og sånt. Av og til ble Bodil lei av å leke med meg. Da skremte hun meg alltid og sa at akkurat der jeg stod var det mulig at bakken åpnet seg sånn at jeg falt ned til djevelen. Da ble jeg alltid redd og så løp jeg hjem. Line var naboen min og like gammel som meg. Pappa’n hennes var tryllekunstner!!! Hver gang Line hadde bursdag tryllet han for oss. Han puttet masse avispapir oppi en sånn.. ikke gryte.. var nesten litt sånn pokalformet..hmm, vet ikke hvordan jeg skal beskrive det.. kaller det pokalgryte jeg.. Så tente han på avispapiret med en fyrstikk, la lokket på og vips når han tok av lokket var hele pokalgryten fyllt av sjokolade!! Gjett om Astrid, Bodil og jeg var dødsmisunnelig på Line.. For da vi var små fikk vi bare bittelitt godteri på lørdager. Men tenk på Line, hun kunne bare samle sammen litt avispapir og be faren hennes trylle.. Hun kunne sikkert få spise sjokolade hver dag.. En gang hadde foreldrene til Line besøk av Knudsen & Ludvigsen (dere vet de som sang “Kanskje kommer kongen”). På morgenen da Line hadde stått opp hadde Knudsen og Ludvigsen klatret opp på taket og sang “Der bor en grevling på taket” til Line.. Line var heldig!!! Da jeg begynte på skolen ble jeg også venninne med Marie. Hun bodde i gaten nedenfor oss. Jeg og Marie gikk til skolen sammen. Jeg pleide å komme ned til Marie sånn ca en time før skolen begynte. Da hendte det veldig ofte at vi bestemte oss for å bake kake før skolen begynte, og da var det ikke alltid at vi klarte å komme presis på skolen, for som regel tar jo det litt tid å bake..Men lærerene var aldri sinte på oss…